Da jeg ble spurt om å skrive en serie, nølte jeg litt. Ville jeg bli satt i bås nå, så jeg ikke kunne skrive enkeltstående bøker etterpå? Ville jeg få mye negativ kritikk? Kunne jeg bruke min egen stemme, eller var jeg pålagt å skrive»han stakk sitt kraftige sverd inn i hennes fuktige hule, og etterpå tok de et sødmefylt farvel»?.
Heldigvis var det ikke slik. Forlaget var opptatt av at jeg ikke trengte å lese serier, og at jeg kunne bruke min egen stemme. De la også sterk vekt på kvalitet, og jeg var både imponert og forundret (og til tider frustrert!) over hvor høye krav de stilte til bøkene. Bok 1 er sikkert skrevet om 25 ganger. Så ble det også bra til slutt.
Jeg fikk frihet til å skrive bøkene omtrent slik jeg ville. Likevel var det noen klare sjangerkrav: Det måtte være en kvinnelig heltinne, en historisk setting, store doser dramatikk og lidenskap og selvsagt: En god cliffhanger, som får leseren til å løpe og kjøpe neste bok. Det er lett å ty til klisjeer når man skal ha en kvinnelig heltinne og mye lidenskap. Men hei – er ikke hele kjærligheten, hele livet, egentlig en eneste stor klisje? Den har bare ulike innpakninger. Jeg bestemte meg for å spille på lag med klisjeene, leke med dem, gjøre dem til mine, og så gi det hele en liten twist litt ut i serien. Kanskje er ikke alle personene helt slik leseren tror? Kanskje får kjærligheten helt andre prøvelser enn ventet? Den som leser, får se.
På mange måter er det viktig å være sjangertro. Leseren skal ikke få en ren kjærlighetsroman når hun har kjøpt krim, eller en bok om kvantefysikk når hun har kjøpt en serieroman. Men alle sjangre bør utfordres av og til. Det er viktig å sprenge grenser for å få nye lesere og for å heve sjangeren ethakk. Jeg mener forlagene har et ansvar for å fornye seg innenfor sjangeren, forfatteren et ansvar for å levere kvalitet og anmelderne et ansvar for å respektere bøker med mykt omslag. Aviser som bare skriver noen hånlige og intetsigende setninger om en ny serieroman, og som tydelig ikke har lest hele boken engang, burde heller ha latt være. Da gjør engasjerte bokbloggere en bedre jobb. De er absolutt ikke ukritiske, men nyanserte i sin anmeldelse og respektfulle i sin kritikk.
Det er varierende kvalitet på serieromaner, akkurat som det er på enkeltstående bøker. Selv bestreber jeg å levere kvalitet og en litt ny vri – jeg skriver fra 60-tallet. Jeg forsøker å gjøre karakterene flerdimensjonale og problemene realistiske. Ellers har jeg all respekt for serieforfattere, deriblant meg selv. Å skrive en serie er som et maratonløp. Det er mye som skal gjøres på kort tid; følge opp tråder, lage spennende cliffhangere, sjekke historiske fakta, skape høyt spenningsnivå og troverdighet. Men det er moro, og man får utrolig mye respons fra lesere rundt omkring i landet. Det står noen og heier på sidelinjen, og da holder man ut slitet og kommer i mål med et svett smil.
kristinesh